Månedens tema

Månedens tema hos GETE Psykoterapi: Terapi for spedbarn

Gestaltterapeut i GETE Psykoterapi, Ellen Stenrud, har skrevet en interessant og banebrytende artikkel om spedbarnterapi.  Artikkelen er også publisert i tidsskriftet Norges Barnevern.  Les den her.

 

Tidligere tema hos GETE Psykoterapi: Samlivsbrudd

Samlivsbrudd

Det vanskeligesamlivsbruddet

Magne Solberg, Gestaltterapeut MNGF

Hvert år opplever titusner av mennesker store omveltninger i livet som følge av samlivsbrudd. Fra den ene dagen til den neste snus livet på hodet, og ingen ting blir som det var. Mange sliter psykisk med bruddet i flere år. Noen klarer kanskje aldri å legge det bak seg, mens atter andre ikke opplever det som spesielt problematisk. Jeg vil her belyse samlivsbrudd fra flere vinkler:

Endrede holdninger Antall skilsmisser og samlivsbrudd har økt dramatisk de siste tiårene, og med det har også manges holdninger til dette endret seg. Mens det tidligere var slik at den som valgte å gå ut av forholdet gjerne ble stigmatisert og sett på som syndebukk, blir han/hun i dag snarere sett på som en som har evne til å realisere seg selv, og høster kanskje anerkjennelse i omgangskretsen. Den som blir forlatt derimot, kan av noen oppfattes som en som har mislykkes og står tomhendt tilbake som et offer. Dette passer dårlig inn i dagens prestasjonsorienterte samfunn, og kan fort bidra til at belastningen ved et samlivsbrudd blir enda tyngre for den etterlatte.

Tilbake til toppen

Faser i samlivsbruddet Det er ikke alltid at samlivsbrudd munner ut i en livskrise. Noen opplever også en lettelse over at de begynner å se slutten på en vanskelig tid. Enkelte blomstrer opp og erfarer at samlivsbruddet gir dem nye muligheter. For svært mange oppleves imidlertid et samlivsbrudd som en krise i livet, og kan ha flere likhetstrekk med andre livskriser som for eksempel når noen nære dør. En klassisk måte å dele en personlig krise opp på, er sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og nyorienteringsfasen. La meg se på disse fasene i forbindelse med et vanskelig samlivsbrudd.

Sjokkfasen I denne fasen vil det være et skille mellom den som tar initiativet til bruddet, og den som får beskjeden servert fra den andre. Selv om sjokket er mindre for den som har tatt initiativet, kan de likevel få en sjokkartet opplevelse når beskjeden er gitt. Mange meddeler at det først er når de selv har sagt fra, at de fult ut forstår alvoret i situasjonen. Partnerens og eventuelle barns reaksjoner forsterker gjerne egen reaksjon. Det er ikke helt uvanlig at den som forlater i denne fasen har impulser på å trekke ordene tilbake og fortsette forholdet. Noen gjør det også, men sjelden med et varig og godt resultat. Andre opplever ikke noe stort sjokk i forbindelse med at de sier ifra til partneren. Ofte er det heller følelsen av endelig å ha kommet i mål etter lang tids frustrasjon, tankevirksomhet, motløshet og tvil. For dem er det snarere snakk om en lettelse enn et sjokk. Et virvar av følelser og tanker er ikke uvanlig: tristhet, anger, lettelse og angst på en gang.

For den forlatte er normalt sjokket større. Den ene dagen kan alt oppleves som normalt og kanskje til og med godt, den neste dagen raser alt i grus. Dramatiske endringer i livet finner sted uten at vi selv har tatt del i beslutningen. Flere som har opplevd at noen nære helt plutselig går bort, for eksempel i en ulykke, trekker sammenligninger med det. For mange er nok panikk et mer dekkende ord enn sjokk. Alt stopper opp, uten helt å skjønne hva som har skjedd. Det er som et mareritt vi håper å våkne opp fra. Mange blir apatiske og som forsteinet, kanskje opplever de å bli fysisk syke. Vi kan oppføre oss nesten som sinnssyke, skrike og hyle eller gjøre det stikk motsatte: bli helt rolige og sette oss stille ned og vurdere om det skal være kjøttboller eller kokt torsk til middag i morgen. Vi har ikke tatt inn over oss fakta enda. Verden oppleves fjern og stenges ute. Sjokkfasen kan vare fra et øyeblikk til flere døgn.

Reaksjonsfasen Etter hvert vil de aller fleste klare å samle seg og sakte ta inn over seg det som har skjedd. Ofte er reaksjonsfasen den mest smertefulle fordi vi nå bedre er i stand til å kjenne på den psykiske smerten. Det følelsesmessige kaoset forsetter, og vi innhentes av virkeligheten. Vi hengir oss ofte til våre følelser og til gråten og kan bli likegyldige ovenfor verden rund oss. I gråten, depresjonen, usikkerheten og angsten blander det seg kanskje håp om gjenforening og følelser om anger, selvbebreidelse og skyld, men også sinne og hat. Sinnet retter seg gjerne først og fremst mot ekspartneren og eventuelt hans nye partner, men også mot andre i omgangskretsen. Spesielt den etterlatte kan få impulser til sosial isolasjon for å få "balanse i regnskapet": når jeg er forlatt, vil jeg selv forlate.

Reaksjonsfasen kan vare lenge, for enkelte opp til flere år, og noen få kommer vel egentlig aldri ut av den. De klarer ikke å gi slipp følelsesmessig på det som var, og kjærligheten til ekspartneren dør aldri. De blir som trofaste enker/enkemenn, bare med den forskjellen at den andre fremdeles er i livet.

Bearbeidingsfasen Bearbeidingsfasen er ofte den lengste fasen. Nå begynner realitetene for alvor å gå opp for oss. Ikke bare innser vi at samlivet vi hadde med en annen er over, vi får også et mer realistisk syn på det som har skjedd og prøver å finne mening i det. Vi vet hvor vi står, men vi vet kanskje ikke riktig hvor vi vil enda. Sorg, forvirring, depresjon og angst vil fremdeles være en del av hverdagen, men det har ikke samme taket på oss lenger. Etter hvert vil vi oppleve at dagene blir mer normale og vi gjenopptar gamle aktiviteter, selv om vi fremdeles bruker lang tid på det. Vi kan til og med oppleve gode dager, og kanskje merker vi et tettere forhold til andre mennesker igjen, og kommer oss ut av isolasjonen vi eventuelt har vært i.

Selv om denne fasen også kan være smertefull, er det viktig at vi tillater oss selv å være i smerten. Den danner grunnlaget for at vi i tiden som står foran oss etter hvert kan evne å gå inn i neste fase, hvor vi er i stand til å legge nye planer og orientere oss mot en ny hverdag.

Nyorienteringsfasen Den siste fasen er nyorienteringsfasen. De verste traumene er bearbeidet, og vi er bedre i stand til å orientere oss i den nye livssituasjonen og legge planer for fremtiden. Samlivsbruddet påvirker ikke lenger livsutfoldelsen vår, og mange opplever å se muligheter og alternativ som ikke har vært tydelige før. De griper sjansen til å ta de utfordringene som ligger foran. Noen blomster opp og opplever sosial, karrieremessig og personlig vekst. De har evnet å gjøre motgang til medgang.

Amerikanske studier viser at de fleste er på veien mot et bedre liv et par år etter samlivsbruddet. Den amerikanske professoren Mavis Hetherington har foretatt langtidsstudier av samlivsbrudd. Resultatene viser at den største gruppen opplever tilværelsen som grei nok en tid etter bruddet. De har gjerne fått nye partnere og nye rammer, men ellers er det mange fellestrekk med det livet de hadde før bruddet. Noen synes imidlertid ikke at greit nok holder, og de leter etter noe nytt, og ikke tilbake til det gamle, bare med en annen partner. De uttrykte iflg Hetherington en slags udefinerbar rastløshet og en lengsel etter bedre livskvalitet.

Dette var en fremstilling av hvordan mennesker som opplever krise i forbindelse med samlivsbrudd kan gå gjennom ulike faser. Alle som har arbeidet med menneskesinnet vet imidlertid at fult så enkelt og skjematisk fungerer det ikke. De aller fleste som har vært i situasjonen, vil nok gjenkjenne noe av det jeg har skrevet, andre har sikkert tilføyninger. Vi vil oppleve å være i den ene fasen en dag, for så være i en annen den neste. Fasene overlapper hverandre, og det går ikke bare en vei. Ny informasjon fra verden rundt oss kan også snu opp ned på alt, og vi kanskje må begynne forfra igjen. For eksempel vil informasjon om at ekspartneren har hatt en annen i lenger tid, ofte gi et nytt sjokk.

Tilbake til toppen

Barn og samlivsbrudd Dersom det er barn involvert i samlivsbruddet, vil dett naturligvis få konsekvenser for alle parter. På en side, kan det bli lettere for noen å unngå å knekke fullstendig sammen fordi man blir tvunget til å ta seg av de små. På den annen side, kan omsorgen for dem hindre foreldrene i å komme i bearbeidende prosess av sine egne følelser. Alle trenger å gjøre dette på sin måte, uten hele tiden å måtte ta hensyn til sine omgivelser. Det er derfor viktig å skaffe seg nødvendig avlastning fra barna nå og da.

Samtidig er det viktig å påpeke at barna ikke bør holdes utenfor og beskyttes mot det de unektelig er en del av. Å late som om man ikke er påvirket av det som har skjedd, kan bli vondt verre. Barna vil gjennomskue de voksne uansett, og overlatt til sin egen verden kan fantasibildene gjerne bli verre enn virkeligheten. Snakker man i stedet med barna om hvordan man har det, vil de føle seg tryggere og lettere lette sitt hjerte for egne ting.

Når den ene parten har hatt, eller får kjæreste (kanskje med egne barn) like etter bruddet, dukker nye problemstillinger opp. Mange vil oppleve at barnas lojalitet går til den forlatte, mens den andre kan bli et fiendebilde på lik linje med den nye kjæresten; en smertefull men ofte uunngåelig situasjon å være i for alle parter. Det beste man kan gjøre er sannsynligvis å dele med barna hvor lei seg man er, og ta tiden til hjelp. Barna vil nok få et mer nyansert bilde etter hvert.

Begrav samlivet som var Når noen dør, har vi en seremoniell begravelse, eller vi kan kaste blomster på vannet dersom noen har blitt borte på havet. Seremoniene har et religiøst bakteppe, men de har også en stor psykologisk betydning, og kan bidra til at vi lettere aksepterer hva som har skjedd og kan bearbeide sorgen. Samlivsbrudd er ofte en sorgprosess. En avskjedsseremoni eller markering av bruddet kan føre til at vi lettere kommer fra reaksjonsfasen til bearbeidingsfasen og etter hvert reetablerer et normalt liv. En analogi kan være å kjenne den faste havbunnen under føttene når man dykker. Det blir lettere å orientere seg, og vi vet hva som er opp og ned. Dessuten hjelper det å få noe fast å skyve fra på, slik at man lettere når opp til havflaten. For noen er det slik at de svømmer omkring i havet, uten å vite hva som er opp og ned. Føling med bunnen (eller altså en markering av bruddet) kan da være til stor hjelp, og det er aldri for sent.

Mange opplever det problematisk at de aldri får tatt et farvel med partneren sin. Den ene dagen går etter den andre, de sees mer og mer sjeldent. Til slutt er det over for alltid, eller barei forbindelse med utveksling av eventuelle barn. Mye forblir usagt og uavsluttet, og det kan oppleves som en ekstra belastning.

Hvordan en eventuell markering gjøres, er det selvsagt ingen oppskrift på. Det beste er når partene setter av tid til å snakke ut og avslutte kanskje mange års samliv, alene eller sammen med for eksempel en terapeut. Ofte er dette vanskelig å få til. Begge må være innstilt på, og se nytten av det. Det kan også være til hjelp å gjennomføre en markering alene. En fortalte at hun hadde skrevet begges navn på et ark, tatt det ned til strandkanten, revet arket i to og latt delene seile avsted i vinden, hver for seg. Det hjalp henne i å innse at parforholdet med den andre faktisk var over.

Tilbake til toppen

Hva sier forskning om samlivsbrudd? Det er flere faktorer som påvirker hvordan et menneske kommer seg gjennom et samlivs-brudd. Nedenfor har jeg sett nærmere på de kanskje tre viktigste.

Kjønn Om det er kvinner eller menn som har det verst etter et samlivsbrudd, er det uenighet om. Bildet er heller ikke klart for undersøkelser som søker å klargjøre om det er flest kvinner eller menn som søker profesjonell hjelp (terapi) i forbindelse med samlivsbrudd. Professor i psykologi ved universitetet i Bergen, Frode Thuen, har studert temaet samlivsbrudd en årrekke, og konkluderer med at det er langt flere kvinner enn menn som rapporterer at de hadde følt behov for terapi etter samlivsbruddet, men like mange menn hadde faktisk gjort det. Samtidig viste det seg at langt fler kvinner enn menn rapporterte at de hadde opplevd positive effekter av bruddet. De hadde fått bedre selvtillit og begynt å se lysere på livet. Dette har nok sammenheng med at i to av tre tilfeller, var det kvinnen som tok initiativet til bruddet.

Sosialt nettverk Å ha nære venner, slektninger eller andre man kan være fortrolig med, kan være til stor hjelp etter bruddet. Det er viktig å la seg hjelpe av venner, familie, en samtalepartner, skriver psykolog Sissel Gran i boken Kjærlighet i hastighetens tid. For den som opplever samlivsbrudd, viser både forskning og vår erfaring at det er viktig å ikke gå inn i seg selv og isolere seg sosialt. Det er helt tydelig at de som evner å snakke ut om den vanskelige tiden et samlivsbrudd medfører, er bedre i stand til å takle den. Derfor er det svært viktig å svelge eventuell stolthet, dele tanker og følelser med sine nærmeste, og om man tenker det er riktig for seg, søke terapi.

De som kommer inn i et nytt kjærlighetsforhold fungerer bedre enn de som forblir alene. Mange advarer jo mot å gå inn i nye forhold umiddelbart etter et brudd, men konsekvensen dersom det nye forholdet fungerer godt, er tydelig: mange får det bedre. På en annen side er min erfaring at dersom det nye forholdet viser seg å vakle, kan de negative konsekvensene bli store og forsterke følelsen av tomhet og redusere livskvaliteten ytterligere. Å hoppe fra partner til partner i søken etter en erstatning for den gamle, er sjelden noe godt alternativ umiddelbart etter bruddet. Professor Thuen og hans kollegaer har undersøkt denne faktoren mer inngående, og et mer nyansert bilde fremkommer: For kvinner spilte det mindre rolle for deres psykiske helse om de gikk inn i et nytt parforhold, mens bildet for menn er tydelig: det kan ha en sterk positiv effekt. Imidlertid må nok også dette bildet nyanseres: for dem som var blitt forlatt og/eller hadde hatt høyt konfliktnivå med den tidligere partneren, viste det seg at den positive effekten av ny partner forsvant. Dette viser hvor viktig det er å ikke se seg blind på en faktor, men se helheten.

Personlige egenskaper Thuens konklusjon er klar: den aller viktigste faktoren som påvirker hvordan vi takler belastningene ved samlivsbrudd er den enkeltes personlige egenskaper. Dette viser også utenlandske undersøkelser. I sin egen undersøkelse ble spesielt to personlighetsfaktorer undersøkt: evnen til optimisme (forventninger om at ting vil gå bra i fremtiden) og mestringsforventning (at man har tro på at man kan gjennomføre det man ønsker). Disse to egenskapene viste seg å være de aller viktigste faktorene som avgjorde kvaliteten på den enkeltes liv etter et samlivsbrudd.

I denne sammenheng er vel ikke Thuens forskning spesielt overraskende. Problemet er at personlige egenskaper ikke lar seg endre over natten; det er vanskelig å bestemme seg for å bli optimist og mestringsdyktig over natten, spesielt når man står oppe i et opprivende samlivsbrudd. At det likevel er mulig å arbeide med sine personlige egenskaper over tid, for eksempel i terapi, er hevet over tvil.

Tilbake til toppen

Kan terapi hjelpe? En av de viktigste faktorene som påvirker hvordan den enkelte takler et samlivsbrudd, er å ha noen å snakke med. En isolasjonsstrategi i denne sammenheng er aldri sunn, og kan i verste fall være skadelig. Mitt råd er å bruke det sosiale nettverket til å dele sine opplevelser, tanker og følelser når man har det vanskelig. Ofte vil det være støtte god nok. Likevel er det mange som i denne situasjonen velger å søke terapi.

Grunnen som noen oppgir for å søke terapi, er at det ofte kan være vanskelig å være fortrolig nok med familie og venner. Noen tanker og følelser kan være for ømfintlige til å dele med de aller nærmeste. Enkelte tenker også at de ikke ønsker å belaste sine nærmeste for mye, de opplever å posjonere seg ut fra hva de tror nettverket kan tåle av dem. Dette er spesielt fremtredende noen måneder etter selve bruddet.

Et annet poeng er at en terapeut sannsynligvis er bedre i stand til å se på situasjonen med nye øyne, uten å være fanget av historien. God kjennskap til historien som venner og familie gjerne har, kan selvsagt være en fordel, men kan også blokkere for fruktbar nyorientering. En terapeut vil ikke være forutinntatt, og kan ofte bidra til at klienten ser seg og sin situasjon i nytt lys. En terapeut vil dessuten være bedre rustet til å se hvilke psykologiske mekanismer hos klienten som gjør at hun ikke takler samlivsbruddet som ønsket.

Å søke terapi er en stor terskel for mange. Det kan naturlig nok være uvant å sette seg ned med et fremmed menneske og dele sine innerste tanker og følelser. Å gå i terapi er imidlertid ikke ensbetydende med å vrenge sjela. Det er klienten som bestemmer hva som deles, og det er viktig at hun ikke pushes for hardt verken av seg selv eller terapeuten til å overstige eget tempo. Det kan ta tid å bygge opp fortrolighet mellom klient og terapeut, og det er viktig å huske at en terapeut ikke først og fremst er en rådgiver. Min oppgave som gestaltterapeut er å gi mine klienter støtte til å hjelpe seg selv mot et bedre liv, om han nå er i sjokkfasen eller nyorienteringsfasen etter samlivsbruddet.

Tilbake til toppen

Hva kan den enkelte gjøre? Til slutt vil jeg oppsummere med noen råd til dem som befinner seg i et vanskelig samlivsbrudd:

- Bruk det sosiale nettverket ditt. Snakk med andre om hvordan du har det, og for all del: ikke isoler deg. Kontakten med andre er ofte viktig ikke bare fra et psykologisk ståsted. I perioden etter et brudd, kanskje nettopp mens vi er som mest sårbare, skal mange viktige beslutninger tas om hjem, deling av bo, samværsrett, økonomi, bosted osv. Diskuter med noen du stoler på.

- Du bestemmer hva som er best for deg. Mange som har opplevd samværsbrudd, gir råd om å leve så normalt som mulig så fort som mulig. Gå på jobb, stå opp og legg deg til normale tider osv. Dette er et godt råd som fungerer for veldig mange. Samtidig er det viktig å huske på at vi alle er forskjellige, og at det også er viktig å akseptere for seg selv at man er i en krise. Det som fungerer for noen, fungerer ikke for alle. Kjenn etter hva som er best for deg, og lev ut fra det. Kanskje trenger du for eksempel å ta noen dager fri fra jobben, men prøv å ikke grave deg ned i isolasjon i den perioden.

- Begrav forholdet. Marker samlivsbruddet på en eller annen måte. Snakk med den andre om hvordan dere kan gjøre det. Planlegg og sett av tid. Lar det seg ikke gjøre å enes, gjør det for deg selv, eventuelt sammen med andre.

- Don't push the river. Gi deg tid til å være i det du er i. Å prøve å forsere seg selv til å komme tilbake på veien, kan lett medføre at du kjører i grøfta på den andre siden. Det handler om å akseptere seg selv og tillate seg å være der man er.

- Skap rom for egne prosesser. Har du barn, er det viktig at du innimellom skaffer deg tid til å være uten dem, slik at du kan fokusere på dine egne ting.

- Del med barna. Det er viktig å være ærlig med barna. Fortell dem at du for eksempel er lei deg, men unngå å angripe den andre i barnas påhør. Det kan skape usikkerhet og få store negative konsekvenser.

- Søk terapi dersom du tror det kan hjelpe deg

Tilbake til toppen

Har du synspunkter eller erfaringer du ønsker å dele med andre om samlivsbrudd, er du velkommen til å sende meg en mail på magne@ge-te.no, så legger jeg innlegget ditt her:

Kommentarer Hei. Jeg var gjennom en skilsmisse for snart to år siden, og det jeg synes var det vanskeligste opp i det, var hensynet til barna. De ( 7 og 10 år) tok det veldig tungt , så i den tiden var det ikke så mye tid til å tenke på forholdet til meg og mine følelser i forhold til skilsmissen med min mann. Det var ikke plass til mine egene følelser, var mest opptatt av å sørge for at de klarte seg. Jeg kjenner meg veldig igjen i det å ikke ha fått tatt et skikkelig farvel til parforholdet. Kanskje det er på tide å gjøre noe med det, for jeg har et greit forhold til ham fremdeles, og jeg tror han kanskje vil være enig i å gjøre det. mvh Heid

Jeg fikk beskjed om at min hustru vil forlate meg etter 18 års ekteskap for en drøy uke siden. Det var ikke helt uventet, må jeg innrømme, for vi har ikke hatt det bra de siste årene. Likevel var det et stort sjokk, selv om jeg kanskje ikke oppførte meg helt sinnsykt. Jeg har pratet mye med en nær venn den siste uka. Han var gjennom det samme som jeg er nå for noen år siden. Han anbefalte meg å stå på. Gå på jobb og holde det gående. Det har fuka for meg. Anbefales. Jeg synes neste det verst er over og er i "nyorienterings fasen" allerede. Det er nesten så jeg lurer på om det har gått for fort. Annonym